Jepp, vi var spente da vi ankom Gardermoen med mange timers god tid før avreise, søndag 14. august. Og så.
12 timer i Keflavik. Det ble mang en kaffe- og tekopp på Kaffitár på Keflavik Lufthavn. Litt ukulelejamming og iPodlytting. Da natta kom, fant vi oss hver vår benk i en av gangene, for å prøve å få oss litt søvn. Dessverre var det aircondition i taket over alle benkene, så det ble forferdelig kaldt etterhvert, og heller lite søvn.
Fem og en halv time tok flyet til Boston, hvor vi mellomlandet og drakk verdens tynneste kaffe. Der måtte vi vente i nok noen timer, da flyet videre til Chicago var forsinket. Det ble mørkt mens vi fløy mot Chicago, selv om vi hele tiden har fulgt etter sola. Så først en relativt svær ansamling med lys der nede, som jeg trodde var Chicago, men det var det ikke, og den skulle vise seg å være ingenting i forhold. Det første jeg tenkte da vi begynte å gå inn for landing, da jeg så ned på alle lysene, var at hvordan i all verden kan min strømsparing hjemme ha noe å si her i verden, når alle disse lysene står på 24/7? Vel, hadde ikke tid til å tenke mer på det.
På flyplassen møtte vi Elsa, Mettes gudmor, og fikk hver vår gode klem. Elsa er gospelsanger og pianolærer, og bor på sørsiden av Chicago. Hun hadde ikke visst at flyet var forsinket, og hadde derfor vært på flyplassen, ventet, dratt hjem (og vært bekymret), for så å komme tilbake igjen etter at vi ringte henne. Det er vi veldig takknemlige for!
Chicago er en stor by! Det var utrolig flott å kjøre på motorveien under skyskraperne, mens det var mørkt ute, og lys i tusenvis av vinduer. Vi dro mot the south side. Elsa tok oss med til Baskin-Robbins, en døgnåpen iskremkiosk, hvor vi fikk oss kveldsisen. Planen var opprinnelig at vi skulle sove hos henne, men pga problemer med gassledningen i bygården, tok hun oss med til Amber Inn, hvor vi tilbrakte den første natta vår i statene!
